Med jevne mellomrom blusser diskusjonen om lokale monopoler opp og forbrukermyndigheter og andre reagerer mot denne «vederstyggelighet.» Slutt med det. Lokale monopoler er absolutt å foretrekke så langt. Vi bør stimulere slike monopoler i stedet for å bekjempe dem. Eneste alternativ er et offentlig/privat samarbeid om fibernett til bygdene. EUs vei har alt vist seg udugelig.
Monopol i Los Angeles?
Myndighetene i Los Angeles, Californias største by, planlegger et ambisiøst bredbåndsregime som vil sikre alle byens husstander og bedrifter tilgang til bredbånd med kapasitet på én gigabit/s.
Dette vil koste et sted mellom tre og fem milliarder dollar, 18 og 30 milliarder norske kroner, melder Digi.no.
Men hvordan skal en storby som Los Angeles klare å betale dette? Det skal de ikke.
Hele planen er å gi en aktør rett til å bygge ut – og dekke kostnaden selv mot å eie nettet. Faktisk forventer Los Angeles at utbyggeren som eventuelt vinner anbudet selv skal dekke kostnadene byen har med å tilrettelegge for infrastrukturen.
De som vinner et eventuelt anbud må levere gratis linje med kapasitet på mellom 2 og 5 Mbps (med mulighet for å subsidiere med reklame), mens de kan ta betalt for raskere linjer. Utbyggeren vil heller ikke få krav til å levere TV- eller teletjenester, selv om flere nok vil være interessert i å bundle dette inn.
Steve Reneker, som leder Los Angeles Information Technology Agency, sier til Ars Technica, at tilbyderen vil måtte åpne nettet for andre leverandører på grossist-nivå, slik at det ikke oppstår monopol. Håpet er at anbudet vil være så attraktivt at nettleverandører vil kaste seg på for å få tilgang til flere millioner husstander og bedriftskunder. Dessuten vil nettet, med tilhørende tjenester, også få byen Los Angeles som kunde.
Byen satser med andre ord på ett fibernett med så store preferanser til den ene operatøren som bygger ut at det i realiteten vil være et monopol. Kanskje kan vi lære noe av dette i Norge? Når en storby som med nærmeste omgivelser teller 18 millioner mennesker langt på vei må skape et lokalt monopol for å greie den voldsomme investeringen, skulle i grunnen mye være sagt om det norske markedet.
Duopol og monopol
I realitetens verden er det ingen som tror at det vil bli lagt flere fiberkabler inn til alle hjem i Norge. Det er vel heller slik at vi bare kan drømme om at alle får en fiberforbindelse der de bor. Det siste er bare mulig med et statsbidrag i mangemilliardersklassen uansett, men likevel urealistisk om vi også tar med de siste 5-10 prosentene som bor mest avsides.
I de største byene med stort HFC kabelnett, kan vi i noen få bydeler som for eksempel Nordstrand snakke om tilbud på to høykapasitetsnett. Men ellers ikke. Bare 15 prosent av Oslos husstander har tilbud om fiber i dag.
Realiteten i Norge er at det er bedre med en høyhastighetskabel eller ingen. Det er valget til de ca. 37 prosent av husstandene og bedrifter som i dag ikke har tilbud om noen høykapasitetsforbindelse (Nexia siste undersøkelse).
Åpne nett en flopp
På kommersiell basis tar det 8-10 år å nedbetale et fibernett. Og det er på basis av investeringene i de mest lønnsomme områdene geografisk. Skal incitamentet for investeringer vedvare bør derfor i utgangspunktet nettutbygger ha sitt nett alene i 10 år. Den som rører med det incitamentet risikerer å stimulere intet nett i stedet for valgfrihet. Det er lokale fibermonopoler finansiert av lokale kraftselskaper kombinert med lokal dugnad og noen smuler statsstøtte som har gitt snart 500 000 husstander fibertilknytning. Forsøkene med åpne nettstrukturer har feilet i Norge – til de grader.
De som betviler det bes vennligst studere finanser og resultater i Pronea i Tromsø. Iallfall fram til Broadnet overtok en sammenhengende fadese som kostet Troms Kraft som eier mange titalls millioner.
Åpne nett er som prinsipp flott. Men i det norske markedet en flopp.
Telenors fiberåpning
Som dominerende operatør blir Telenor pålagt å åpne sitt nett for utleie (wholesale) til andre operatører – les NextGenTel og Broadnet. Det ser ut til at de blir utsatt for en meget snill regulering. De blir ikke prisregulert og kan ganske fritt sette prisen bare de internt priser etter samme prinsipp. Og de bygger et GPON-nett som er en teknologi som gjør tilgjengeligheten for andre dyrere.
Men det som er enda viktigere og som nok er årsaken til at Telenor ikke skjelver i sine store bukser med velfylte lommer, er at selve utbyggingen er markedsstyrt. Akkurat som Altibox-partnerne har gjort i mer enn 10 år, selger de seg først inn i et område, før de legger fiber. Og når alle har tegnet kontrakt med utbygger, er det bare de minst lønnsomme kundene igjen til den/de som kommer etter.
Skal de vinne innpass må da deres tjenester være både bedre og billigere for å få oss til å bytte. Jeg bor selv i et slikt lokalt monopol der Telenor har lagt fiber til den nye bydelen. Der har de følgelig nær 100 prosent oppslutning i dag. Jeg betaler 200 kroner ekstra hver måned for å oppgradere Internettforbindelsen fra 12 til 70 Mbit/s. Sist torsdag fikk jeg tjenesten T-We på kjøpet der lavhastighetskunder må betale 79 kroner i måneden.
I det store bildet er det konkurranse. Om nybygg – om nye boligområder som ikke har høyhastighet i dag. Det er drivkraften hos operatørene. Og det avgjør pris og tilbud i markedet som helhet. Derfor er ikke prisbildet til Telenor vesensforskjellig fra det Get Fiber og Altibox tilbyr for tilsvarende tjenester andre steder.
Jeg lever i et rendyrket monopol der det store Sameiet har inngått avtale med Telenor. Når snart NextGenTel slipper til i Telenors nett, er da dette boområdet et marked for dem? Iallfall ikke for Sameiets bindingstid er ute og knapt da? Jeg kan heller ikke se for meg at de små operatørene skal makte konkurransen med Telenors enorme kundemasse i kampen om nye tjenester/pris. The winner takes it all! Vi er for få i dette landet. Skal det være lønnsomt er det bare plass til en operatør hvert sted og skal noen bygge der du bor må noen se lønnsomhet i det.
EU på ville veier?
Nå er det slik at norske myndigheter har vært særdeles forsiktig med å vifte med reguleringsfanen til lokale fibermonopoler. Lokale og regionale nett er ikke pålagt å åpne for andre. Men problemstillingen er likevel høyaktuell. Spesielt fordi de som mottar statsstøtte i prinsippet skal åpne for andre. I forslaget fra PT som nå er til høring hos fylkeskommunene heter det blant annet:
«I områder med lav befolkningstetthet der det er begrenset med bredbåndstjenester, eller der små lokale selskaper mottar støtte til utbygging av NGA-nett, vil pålegg om å tilby alle typer grossisttilgang kunne øke investeringskostnadene uforholdsmessig mye uten at dette medfører betydelige fordeler i form av økt konkurranse. I slike situasjoner kan man se for seg at tilgangsprodukter som medfører uforutsette ekstrakostnader (for eksempel samlokalisering i utskutte noder) bare tilbys på rimelig anmodning fra tredjepartsoperatører. En slik anmodning anses rimelig dersom (i) tilgangssøkeren kan vise en forretningsplan som rettferdiggjør utvikling av tilgangsproduktet og (ii) ingen sammenlignbare tilgangsprodukter allerede tilbys i det samme geografiske området av en annen operatør til lignende priser som i mer tettbefolkede områder.»
Også tidligere regler har krevd åpenhet uten at vi kan se at det er praktisert. I grisgrendte strøk er det få som bygger fibernett. Det store unntaket er Bygda Fiber i Nord-Trøndelag. Her er spleiselag mellom operatør, statstilskudd via fylkeskommunen og PT og lokal innsats i form av finansiering og dugnad. Vi kan vanskelig se for oss at noen operatør vil bygge i slike strøk dersom kravet om åpenhet for andre operatører skal gjelde fullt ut. I alle fall vil da operatørfinansieringen falle dramatisk langt under de 20-25 000 kroner som til nå har vært praksis. Og da forsvinner jo hele vitsen med statsstøtte.
Fiberoperatørene bygger nå nesten utelukkende i tettbebygde strøk med kommersiell lønnsomhet på sikt. I den nye regjeringen er det uttalt større vilje til statlig medvirkning. Men da er det ikke bare rigorøse graveforskrifter som er et stort hinder. Også EØS-avtalen er det. Så er det bare å håpe at PT og Samferdselsdepartementet er i stand til å få til de lempninger/unntak som kreves i et langstrakt og grisgrendt land som Norge.
Fiber er utbredt i mange byer og tettsteder. Skal da en operatør som har bygd for egen maskin i bygdesentrum drive et lukket nett i sentrum og et åpent i bygdene rundt? Det virker mildt sagt komplisert og fordyrende.
Lær av Los Angeles og Nordland
Tilbake til eksemplet Los Angeles. Der gir de svære fortrinn til nettutbygger i form av eksklusiv avtale med byens etater. Det er et eksempel til etterfølgelse for norske fylkeskommuner og kommuner. Ofte er det slik at bredbåndsutløsning i et distrikt må ha slike avtaler i bunn. Både Eidsiva, NTE og Signal er gode eksempler på bredbåndselskaper som har ekspandert på basis av slike offentlige avtaler.
Uansett bør man derfor benytte offentlige avtaler som incitament for utbygging. Det slår oss at EUs forbrukerfokusering her som på mobilområdet er i ferd med å bli sin egen verste fiende. Europa sakker akterut i stort tempo. EUs mål om NGA-nett til alle innen 2020 er en ren papirtiger. Spesielt målsettingen om 9,6 milliarder euro i offentlig støtte raskt ble redusert til 1 milliard og fordi regelverket de har etablert om åpne nett, er i ferd med å bli en effektiv bremsekloss for all distriktsutbygging av fibernett. Teleoperatørenes organisasjon ETNO uttalte nylig kritikk i samme retning som jeg gjør her.
Det er betingelse for ethvert tjenestetilbud – og det er at det finnes et nett. EUs fiberpolitikk er feilslått. Det håper vi både fylkeskommunene, PT og Samferdselsdepartementet innser og ikke innfører et regelverk som ødelegger det som har virket til å gi de aller fleste høyhastighetsnett til nå: nemlig lokale monopol.
Det finnes kanskje bare en vei ut av denne sumpen. Det er at alle god krefter går sammen om å bygge et felles og da åpent nett til de 20 prosent som bor mest spredt her i landet – anslagsvis 400 000 – 500 000 husstander. Det kan skje etter modellen for stamfiberen mellom Narvik og Trondheim der 13 til dels harde konkurrenter investerer i og leier hver sin del av fiberen. Hvem tar initiativet til Norsk bygdefiber AS?
Investeringsbehovet totalt anslås til 20-30 milliarder kroner over 6 år om 2020 er målet avhengig av graveregime. Kanskje bør Telenor, Lyse, Broadnet, NextGetTel, Get, Eidsiva, NTE Samferdselsdepartementet, Forsvaret, Jernbaneverket, Norsk Helsenett, Statnett og Uninett sette seg sammen og drøfte akkurat en slik samordning i stedet for å bygge nett i hver sin nisje. Kanskje er det for mange kokker til at søl kan unngås, men at noen bør samarbeide mer er sikkert.
Stamfiberen i Nordland er et ypperlig eksempel i mindre målestokk om at det går an. Der finansierer tre offentlige instanser, Statnett, Forvaret, og Jernbaneverket anslagsvis 1/3 av nettet. Og mye av resten finansieres av kommunalt eide kraftverk i regionen. Nettopp den tredjedelen av finansieringen vi etter erfaringene med den lokale bygdefiberen i Nord-Trøndelag, ser må til.
Kanskje vil operatørene være med på 1/3 samlet selv i et åpent nett? Mens det i Stamfiber er rimelig enkelt å fordele kapasitet og investeringer i et konkret prosjekt, er ikke utfordringen så enkel i et nasjonalt bygdefiberprosjekt der også lokal finansiering/dugnad spiller inn. Vi er imidlertid ganske sikker på at de fleste kommuner og lokalt næringsliv ville trå til om 2/3 av finansiering var på plass som incitament. Og at det kan finnes styringsnøkler i et samarbeidsselskap som sikrer aktørenes ulike interesser selv om det ikke er enkelt i en åpen nettstruktur helt ut til aksessen.
Det finnes tre valg for aktørene inkludert de politiske:
– Godta EUs regelverk med den konsekvens at fiber på bygdene ikke blir realisert.
– Legge ned veto mot EU-regler eller vinne fram med kompromisser som åpner for statsstøtte til lukkete nett. Bare monopoler har fungert til nå.
– Danne et samarbeidsselskap, Norsk bygdefiber AS. For teleoperatørene er det kommersielt spennende hvis de slipper unna med en tredjedel av investeringen. For storsamfunnet er det god samfunnsøkonomi både via kostnadssparende tjenester som eHelse og via mer effektive nett enn dagens nisjenett. For lokalsamfunnet har det både næringsnytte og befolkningseffekt.
Siv Jensen bygger et infrastrukturfond. Det kan være et utmerket utgangspunkt.
Legg igjen en kommentar