Regjeringen vil legge fram en nasjonal plan for elektronisk kommunikasjon. Planen bør inneholde tiltak og legge grunnlag for at flest mulig skal få høykapasitetsbredbånd så raskt som mulig.

Bredbånd er i dag en del av landets grunnleggende infrastruktur, og helt avgjørende både for arbeidsplasser og for at folk skal få dekket daglige kommunikasjonsbehov. Regjeringspartiene tok før tiltredelse til orde for mer ambisiøse bredbåndsmål. Telenor mener det er riktig og viktig. Samtidig er det ingen grunn til å svartmale bredbåndssituasjonen i Norge, slik vi tidvis ser antydninger til. Forbrukerrådet gikk, i en artikkel i Dine Penger i februar, så langt som å konstatere at Sverige «ligger flere hestehoder foran Norge». Dette gir et galt bilde av virkeligheten.

Norge i Europa-toppen
Statistikken til den internasjonale bransjeforeningen «Fibre to the home Council» viser riktignok at Sverige har fiber til 27 prosent av husholdningene, mens Norge ligger på rundt 20 prosent. Tallene forteller imidlertid ikke hele sannheten. I Sverige har svært mange bygårder og boligblokker fibertilknytning inn til bygget, mens det interne nettet til boenhetene består av eldre kabelteknologi.

Andelen som har fibertilknytning helt inn til modemet er bare 8 prosent. Til sammenligning har 18 prosent av norske husstander fiber helt inn i stua, mens 2 prosent har fiber til bygningen. Skal man sammenligne Norge og Sverige må vi i fibertallene for Norge også inkludere kabel-tv-nettet. Svært mange norske husholdninger har internett levert over kabel-tv. Både i kapasitet og teknologi er dette bredbåndsalternativet fullt på høyde med svenskenes modell med fiber til bygningen.

Rapporten «Bredbåndsdekning 2013» fra Nexia viser at hele 63 prosent av Norges befolkning har tilgang til bredbånd med nedlastingshastighet på 100 megabit pr. sekund. Det fører Norge helt i Europa-toppen.

Fiberbyggingen over toppen?
Selv om vi har bra bredbåndsdekning i Norge, er vi ikke i mål verken for privatpersoner eller bedrifter. Norge har i dag i underkant av 500.000 fiberaksesser, inkludert bedriftsmarkedet.  Kraftselskapene har spilt en svært viktig rolle i fiberutbyggingen, men står også overfor betydelige utfordringer i egen kjernevirksomhet. Dette fremgår blant annet av Reiten-utvalgs rapport «Et bedre organisert strømnett» av 5. mai i år. Her kan vi lese at «til tross for økte investeringer de senere årene, er det mye som tyder på at det fortsatt er behov for betydelige reinvesteringer fremover for å opprettholde kvaliteten i eksisterende nett».

Kraftselskapenes eiere er i all hovedsak kommuner, som har mange investeringsønsker og behov. Spørsmålet er derfor om det er plass til nye store bredbåndsinvesteringer når kraftnettet også må vedlikeholdes og oppgraderes, eller om andre kommunale investeringsbehov blant annet relatert til skole og eldreomsorg kommer foran? Problemstillingen blir også mer aktuell når befolkningstette områder har fått fiber, og det i hovedsak er mer krevende og kostbare utbyggingsområder som gjenstår.

Større enheter nødvendig
I et land med lav befolkningstetthet og store avstander er det kostbart å bygge fiberbredbånd til alle. Infrastrukturkonkurranse basert på parallelle linjer er derfor ikke særlig realistisk, og uansett vanskelig å forsvare både ut i fra økonomiske og miljømessige kriterier.  Resultatet er at vi ender opp med lokale monopoler. I dag har vi over 100 av dem, det vil si 100 lokale bredbåndsaktører med sitt eget lokale monopol. Med et privatmarked som totalt teller 2,3 millioner husstander mener Telenor det er nødvendig med en betydelig konsolidering. Større enheter vil ha mulighet til å hente ut stordriftsfordeler knyttet til utbygging og drift. Beredskap og sikkerhet er også områder hvor det både er stordriftsfordeler og kompetansefordeler knyttet til etablering av større enheter.

Bredbåndsinfrastrukturen er allerede samfunnskritisk og vil i fremtiden bli det i enda større grad. Det er behov for et beredskapsapparat med døgnkontinuerlig overvåkning og evne til raskt å løse utfall som følge av tekniske feil, cyberkriminalitet eller vær, vind og branner. Større enheter kan skape bedre lønnsomhet i fiberinvesteringer. Bedre lønnsomhet er eneste garanti for at flere skal få fiberbredbånd raskere. Det er ikke realistisk at alle private husholdninger i Norge skal ha fiberbredbånd innen 2020, men strukturelle grep i en fragmentert næring kan være et sterkt bidrag til å komme et langt stykke videre. Regjeringens plan bør derfor adressere behovet og rammebetingelsene for en nødvendig konsolidering.
Berit_svendsen21

 

 

 

 

Berit Svendsen,
Administrerende direktør i Telenor Norge

En kortere versjon av dette innlegget stod på trykk i Finansavisen onsdag 25. juni.

 

 

 

Les tidligere innlegg på fiberbloggen her:
Gulrot og pisk i bredbånd – av Arne Joramo
Dugnad for fiberbredbånd – av Viken Fiber
Høyhastighetsbredbånd til hele landet – av Ketil Solvik-Olsen