Det trengs både gulrot og pisk i bredbåndpolitikken. Ikke glemt pengene, skriver Arne Joramo.

AV ARNE JORAMO

For ei uke siden kunne PT-sjef Torstein Olsen fortelle at det er 180 kommuner som samlet søker 900 millioner i statsstøtte til bredbånd, mens det bare er 160 millioner til fordeling. Samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen sier det vil bli en faktor ved vurderingen av tilskudd i 2015, men at ekstrapott i år ikke er aktuelt.

norge

Økt skille by-bygd

Det er en kjensgjerning at vi er i ferd med å få et kraftig og voksende digitalt klasseskille i Norge mellom de som har skikkelig bredbånd og de som ikke har det. Og de som ikke har tilbud er de som bor i «dalføra innafor» som det het fra meteorologisk i fordums dager. Nexia har via sine dekningsundersøkelser dokumentert at det er enorm forskjell på tilbudet desentralt og sentralt.

Og det er et skille som stadig øker. De store veksttallene i bredbåndsmarkedet i 2013 var det Altibox (Lyse), Get og Telenor som stor for over 90 prosent av totalveksten. Altibox hadde 37 000 i vekst der de to største vekstpartnerne er Viken i det sentrale Østlandet og Lyse i Rogaland. Get har sitt kabelnett i byer og tettbebygde strøk. Også Telenor bygger der det er flest kunder å hente. Selvsagt finnes det unntak fra denne regelen, men de er få.

Egentlig behøver vi ikke mer statistikk for å dokumentere det økende skillet. Markedsrettet utbygging betyr selvsagt prioritet i de områder som gir størst vekst. Der er det billigst å bygge og mest å hente. Men bygdene er et minimalt marked for operatørene i mange år framover. Og der intet marked er, fungerer heller ikke markedsrettet utbygging.

Mobil tvilsom erstatning

Enkelte politikere ser ut til å sette sin lit til mobilt bredbånd for de som bor mest spredt. Problemet er bare at 4G høyhastighets mobilbredbånd heller ikke kommer i alle grisgrendte strøk. Særlig NetCom gir inntrykk av at det gjør det og blander 4G med dekningskravet på 98 prosent – befolkningsdekning. Men nå er det slik at Telenor regner med først å avvikle 3G og erstatte med 4G innen 2020. Men 2G forventes å leve til 2025. 20 prosent av basestasjonene mangler fiber og det er rådyrt å bygge ut fiberdekning over alt.

Mye tyder på at de som ikke får fast fiberdekning er de samme som heller ikke får høyhastighets mobildekning. Og hva mer er: Mobilnett har uansett om de etter hvert har fått høy hastighet, den stabilitet som faste nett og TV-formidling via mobil er avhengig av avstand til basestasjon og antallet samtidige brukere. Den heller svake arealdekningen på 4G understreker poenget mitt.

Småpenger

Telebransjen i Norge investerte ifølge PT i fjor 10 milliarder kroner. 1,8 milliarder gikk til statskassa i form av frekvensauksjon. Til gjengjeld deler staten ut 160 millioner til bredbånd i distriktene og 57 millioner til robuste nett.

160 millioner rekker i beste fall til 12 000 bredbåndstilknytninger i distriktene. Da forutsetter vi 40 000 kroner i snittinvestering per kunde og at staten bidrar med 1/3 i tilskudd mens lokalsamfunnet og operatør bidrar med resten.

Hvis vi anslagsvis anslår at det er 200 000 husstander som må ha statsstøtte for å få høyhastighets bredbånd innen en ramme av 90 prosent dekning, betyr det at det vil gå 16-17 år før alle har en løsning. Da blir målet om 100 Mbit/s til de fleste innen 2020 kun en illusjon. Men dersom norske myndigheter tredobler bevilgningene til 450-500 millioner årlig, som er identiske med det svenske støttenivået, kan det faktisk være mulig å nå målet innen 2020.

Det øses årlig ut milliarder offentlige støtte for å opprettholde en viss bosetting i distriktene. I den sammenheng dreier det seg om småpenger for å utløse gode kommunikasjoner også desentralt. I en situasjon der Oslo er Europas raskest voksende by og boligbyggingen i de største byene på ingen måte klarer å følge behovet, kan det fiber og mobilt bredbånd til grisgrendte strøk være en sterk faktor for å begrense presset på byene.

Det handler ikke bare om å grave billigere. Det handler også om bevilgninger. Søknadsmassen til PT viser at det dokumenterte behovet etter strenge krav er 5-6 ganger større en bevilgningsramme. 180 kommuner har søkt. Bare et mindretall vil få noe i år.  Vi trodde mye var distriktspolitikk på Stortinget. Hvor er distriktspolitikerne i denne saken? Ett er iallfall sikkert – her er det ingen grunn til å vente på den store teleplanen. Her trengs det penger nå!

Verken bransjen eller andre har hevet stemmen for å øke den statlige innsatsen. Det er vel og bra med fokus på kostnadsreduksjon via graveforskrifter, men det løser ikke bygdenes behov alene. For de som ikke bor i større tettsteder er fiber kostbart uansett. Solvik-Olsen truer med pisken overfor kommuner som søker støtte og ikke vil følge statens vennlige henstilling og gravedybde. Det er vel og bra. Åpenbart trenger mange kommuner en pisk på det området. Men det trengs også en gulrot for de 180 kommunene der innsatsviljen tydeligvis er stor.

 

Denne kommentaren sto først på trykk hos Telecomrevy.no

Les flere saker på fiberbloggen.no her:
Høyhastighetsbredbånd til hele landet – av Ketil Solvik-Olsen
Få trafikken i bakken – av Berit Svendsen