Produsentforeningen, som organiserer norske film-, TV- og spillselskaper, lanserte i forrige uke at bredbåndsleverandørene skal betale inn en ny avgift. De mener at nettleverandørene må bidra til å støtte den norske produksjonen.

iStock_000041211332Small

Forslaget ble effektivt skutt ned, blant annet av min gode kollega, Torgeir Waterhouse (kan leses her). Men forslaget har blitt fremmet av filmindustrien i flere land og det finnes sikkert kulturpolitikere som allerede er i gang med å pønske på hvordan de skal overbevise resten av det politiske miljøet om dette. Forslaget må derfor tas på alvor.
Her er mine fem grunner til hvorfor dette forslaget må avvises:


1. Film er bra, men kan støttes på en åpen og demokratisk måte

Norsk filmproduksjon er bra. Det styrker bruken av norsk språk og skaper en felles referanseramme som er kulturbyggende og fellesskapsstyrkende. Derfor er jeg for offentlig støtte til norsk filmproduksjon. Spørsmålet er hvordan støtten skal gis. Her er vi så heldige at det innenfor internasjonale avtaler er lovlig å støtte filmindustrien, og vi har et velfungerende parlament. Støtten kan derfor gis på en åpen og demokratisk måte, gjennom bevilgninger over statsbudsjettet. En slik støtte kan kombineres med motkrav og kontroll for å sikre best mulig bruk av skattebetalernes penger.


2. Bredbåndsselskaper bør bygge bredbånd, ikke ha ansvar for skatteinnkrevning

Bredbåndsleverandørene bør konsentrere seg om det de er gode på, og det er ikke skatteinnkrevning. Den norske skatteetaten utmerker seg i internasjonale undersøkelser ved å være den etaten som har de laveste administrative kostnader per innkrevd skattekrone. De er effektive, de er rett og slett kjempeflinke til å kreve inn skatt. Oppgaven ved å finansiere politiske formål, som for eksempel filmstøtte, bør derfor overlates til dem.

3. Støtte til norsk film bør gis etter evne, ikke etter om du har bredbånd

Det er bredbåndskundene som i det lange løp må betale den eventuelle avgiften som bredbåndsselskapene pålegges. Hvordan skal en begrunne en slik avgift overfor kundene? Dette kan ikke sammenlignes med brukerbetaling eller bransjefinansierte gebyrer. For her er det en klar sammenheng mellom bruk av produktet og brukerens betaling. En avgift på bredbåndstilknytning har ikke den samme koblingen. Som kjent kan bredbånd brukes til langt mer enn å se på norsk film. Det er bedre å finansiere støtte til norsk film gjennom skattesystemet. Gjennom skattesystemet bidrar husholdningene etter økonomisk evne. Det må også her være et sunnere prinsipp enn å bli pålagt å bidra fordi en har bredbånd.

4. La infrastrukturen være sterk, bred og billigst mulig for brukeren

At så og si alle husholdninger har bredbånd har stor økonomisk verdi for samfunnet. Det åpner for digitalisering og effektivisering av stadig flere tjenester, og for utvikling av nye tjenesteprodukter. En ekstremt kritisk faktor for å komme videre her er nettopp at alle husholdninger har et godt nett, ikke minst for digitalisering av rettighetsbaserte velferdstjenester. For å få “alle med” må bredbåndsinfrastrukruten være billigst mulig å ta i bruk for brukeren. Og derfor bør politikerne si nei til alle som måtte forsøke seg på å spise av lasset mellom bredbåndstilbyderen og brukeren. Sier en ja til Produsentforeningen, har en ikke lenger noen prinsipiell forankring for å stå imot alle andre gode formål som mener å ha et berøringspunkt med bredbåndsleveranser. Og da svekkes en infrastruktur som tvertimot må holdes sterk dersom vi skal klare å holde verdiskapning og produktivitet oppe i framtida.

5. Egen avgift øremerket sitt formål er å snike i køen

Det er mange som kunne tenke seg å ha en egen skattetype hvor inntekten automatisk ble øremerket sitt formål. At våre finanspolitikere har stått imot slike ønsker er årsaken til at Norge høster internasjonal anerkjennelse, for å ha bygget opp et skattesystem som er både effektivt, rettferdig og enkelt, særlig sett i forhold til land som samler inn tilsvarende andel av økonomien inn til felleskassa. En forutsetning for et slikt skattesystem er bredt skattegrunnlag med lave satser, der skatteinntektene er uten bindinger og føringer som gjør finanspolitikken mindre fleksibel. Å bevare de gode sidene av skattesystemet er viktigere enn det meste, og langt viktigere enn å insistere på at norsk film skal finansieres på den bestemte måten som Produsentforeningen foreslår.

Av Roger Schjerva, IKT-Norge

 

Les tidligere innlegg på Fiberbloggen her:
Det handler om mer enn bare høy fart – Håvard Hvassing
Lønnsomme bredbånd i distriktene – Morten Braarud
Skottland fibres i rekordtempo – Arne Joramo